Den sårbare kroppen

people

Går det an å savne noe jeg aldri har hatt?

Hun ser intenst på meg, og besvarer spørsmålet selv i det hun fortsetter:

“Jeg lengter etter en trygghet som ikke forsvinner og et fundament som er stødig uansett. Hvorfor kan ikke min selvfølelse bære rundt neste sving? Hva er det med meg? Jeg er sliten av alle periodene, alle plagene, alle skiftene i meg.

Hvem er jeg egentlig; hun som er aktiv, trygg og klarer det meste, eller hun som synker ned i tungsinn og meningsløshet? Hun friske og sportye, eller hun som er et offer for en kropp og en psyke som ikke vil noen ting?

Hvorfor kan jeg ikke bare være sterk? Hvorfor kan ikke bare kroppen og hodet spille på lag? Jeg har kjempet hele livet mot meg selv; fornuften forteller meg hvem jeg burde være, men kanskje er det følelsene og kroppen min som sitter med sannheten om hvem jeg virkelig er?”

Vi går tilbake til barndommen og etterhvert ser hun noen sammenhenger. Hun var barn av en ung og usikker mor, på en tid da unger skulle sove i firetimersskift og helsepersonellet insisterte på at barn kunne bli bortskjemte av for mye kjærlighet.

Hun ser at å bli storesøster som toåring, gjorde henne “selvstendig” alt for fort; at foreldrenes fang skulle hatt plass til henne også… Hun skjønner at fokuset på prestasjon og det “å være flink” fortsatt preger henne, så når kroppen nå kollapser er det dobbelt vanskelig og et skikkelig nederlag.

Videre ser hun at foreldrene bærer med seg samme arv: Å vise følelser er svakt; vi biter heller tennene sammen, mens vi svelger tårene unna. De som gråter eller er sinte eller tar seg nær av noe, overdriver og dramatiserer.

Hun forteller om ensomhetsfølelsen og annerledesfølelsen; hun som så alt og kjente alt og senset alt og ble så lett preget. De andre som virket så robuste og røffe. Hun som ble syk og sliten og plaget; hodepine, søvnproblemer, matintoleranse, nedstemthet, angst. De andre som bare sto på videre. Uansett. Hele tiden.

Hele livet til nå har hun søkt videre. For en liten stemme fra langt der inne har av og til hvisket, knapt hørbart: “Det er ikke noe galt med deg. Fortsett å lete. Et sted finnes flere som deg!”

V